Kategorier
Uncategorized

Bærekraft og brudekjoler

Når ble jeg opptatt av bærekraft? Usikker

Jeg vokste opp med gjenbruk, jeg arvet og vi kjøpte brukt. Jeg tenkte ikke så mye over det, synes det var kult å få klær som min eldre søster og en eldre tremenning hadde brukt, gledet meg til det. 

Og mamma sydde og strikka. Jeg så på det som mulighet til å få personlige ting som passet. Det var først da jeg ble eldre at jeg innså at det også var et økonomisk årsak til det, det var billigere å lage selv.

Jeg har alltid sydd, og lenge var jeg frustrert fordi jeg ikke fikk klærne til å bli slik jeg ville. Jeg ville ikke kaste bort penger på klær som ikke ble bra, så jeg kjøpte billige tekstiler på salg og brukt. Etterhvert innså jeg at materialene har mye å si for kvaliteten på sluttproduktet. Nå investerer jeg heller litt i ordentlige materialer, da blir produktet bedre og varer lengre.

Når det er sagt er det mange måter å skaffe gode, billige materialer på. Jeg handler gardiner og duker som jeg syr av, på salg, og brukt. 

I dag er det å sy til seg selv blitt moderne igjen, men egentlig av helt andre årsaker. Vi har bedre tid og mer penger, og er opptatt av å uttrykke oss selv som individer. Kjøp, bruk og kast-mentaliteten forsvinner ikke nødvendigvis foran symaskinen. Jeg tror dog de som syr får mer kunnskap og dermed mer respekt for både materialer og arbeidet som ligger bak et plagg.

Med den økende bevisstheten om gjenbruk og bærekraft er det nemlig også blitt lettere å finne informasjon. De siste årene har jeg lært mye om hvor lite bærekraftig tekstilindustrien egentlig er, gjennom hele prosessen, av flere grunner. Produksjon og transport av tekstiler forurenser nest mest i verden, etter olja, og klær som masseproduseres er så billige at vi har råd til å bytte ut ofte. Ikke har de god nok kvalitet til å vare veldig lenge heller, og derfor kastes det enorme mengder klær. Masseproduserte klær lages ofte i billige kunstmaterialer som enkelt og greit kan oversettes til plast (polyester, akryl, nylon osv). Disse materialene er det vanskelig å resirkulere, så de blir landfyll, og partikler havner i havet, og slik fortsetter klærne å forurense i evighet. 

Et annet stort problem er at de som lager klærne våre arbeider under grusomme vilkår. Jeg synes det burde lages mye mindre klær, i mye bedre kvalitet. At vi burde betale mye mer for klærne, og at pengene faktisk skulle gå til de som lager dem, så de kunne leve verdige liv. Vi burde lære å sette pris på håndverk, bokstavelig talt.

Jeg syr historiske antrekk og har lært mye historie av det, inkludert en del gamle teknikker, og mye om fordelene med å bruke naturlige materialer som bomull, lin, silke, viskose etc. (når det er sagt så forurenser bomullsproduksjon også veldig mye. Forutsatt at du ikke kaster plastposen din i havet, så er den faktisk mye mer miljøvennlig enn en bomullspose). 

VI vet lite om brudemoten blant vanlige folk før kameraets tid, fordi de eneste eksemplene på brudekjoler som er bevart kommer fra de rike som hadde råd til å ta vare på kjolen. Vi kan anta at arbeiderklassen ofte enten måtte låne kjoler av hverandre, eller om de faktisk fikk laget en ny, så ble den laget så den kunne brukes i lang tid fremover. Når kjolen ble slitt, ble den sydd om til andre ting. Dette kunne de gjøre fordi plaggene var laget av kvalitetsmaterialer og ble godt tatt vare på. 

Jeg lurte i mange år på hvorfor det ikke finnes noen brudekjoler etter mine formødre fra 40-50 tallet, de har tatt vare på så mye annet. Det er fordi det var rasjonering på stoff, så alt måtte brukes og brukes om igjen. Min bestemor lånte kjole av sin søster da hun giftet seg, og den var nydelig! En av hennes venninner byttet bort sin brudekjole under krigen mot fisk og poteter.

Det var nok mange som sydde seg ny kjole til bryllupet sitt, men ikke nødvendigvis med tanke på at de skulle være spesielt fint bare den ene dagen. Bryllupet markerte overgangen til en ny livssituasjon, og med det trengte man utstyr. Før i tiden brukte man tiden før man giftet seg på å lage seg utstyr man skulle ha med til sitt eget hjem. Man hadde verken tid eller penger til spesialdesignede bordkort og gjestegaver, man måtte lage utstyr som skulle brukes mer enn én gang; sengetøy, tepper, gardiner og klær.

En gang så jeg en dame som snakket om hva hun brukte penger på, og hun sa noe jeg har husket siden. Hun snakket om at når hun handlet, så hun ikke på prislappen alene, men regnet på “pris per bruk”. Derfor brukte hun mer penger på plagg hun skulle bruke i hverdagen enn en kjole hun skulle bruke kanskje et par ganger i året. 

Det er helt vanlig å betale mellom 10 og 20 000 for en ny brudekjole i Norge i dag. Det er høy pris per bruk!

Det er egentlig toppen av ironi; jo mer penger vi får, jo mer opptatt blir vi av å produsere ting billigere, så vi kan kjøpe flere ting, istedenfor bedre ting.

Jeg har lurt mye på hva som skjer med alle brudekjolene som lages. Det er jo mange brudekjoler som aldri blir solgt, og de som blir det blir ofte brukt bare én gang, kanskje to. Ordentlige* brudekjoler er kvalitetshåndverk, godt sydd, med godt sømmonn, med tanke om at kjolen skal kunne tilpasses bruden. Stoffene i en brudekjole tåler faktisk ganske mye, og kan både vaskes og syes om flere ganger. Det er gjerne pynten som setter begrensningene. 

*(Det kan hende du personlig sparer noen lapper på å kjøpe billig kopikjole fra Kina, men det er fordi du ikke betaler for verken designerens eller skredderens arbeid, eller for materialene. Og da er det planeten som må betale i form av en kjole som ikke kan gjenbrukes.) 

Da jeg begynte å planlegge bryllup var det selvfølgelig for meg å se etter en brukt brudekjole. På Finn ligger det tusenvis av brudekjoler som er brukt én gang. Nydelige kvalitetshåndverk som egentlig fortjener å skinne mange ganger. Jeg skal bare ha én brudekjole, men jeg vil gjerne bidra til å gjøre brudekjolemoten mer bærekraftig, og derfor startet jeg Gjenbrud. 

Vil du være med og redde verden? Vurdér en brukt brudekjole!